Vikingtid-markering

Dagen i dag, 8. juni, markerer at det er 1216 år siden vikinger gikk i land på øya Lindisfarne uten for kysten av England og plyndret klosteret der. Dette angrepet har tradisjonelt blitt sett på som begynnelsen på vikingtiden.

Men det mange ikke vet, er at vikingenes angrep mot klostre og kristne land hadde sin bakgrunn i det voldsomme presset som mennesker tilhørende den hedenske religionen på den tiden ble utsatt for.

I år 782 lot den frankiske keiser Karl den store henrette 4500 Saxiske høvdinger ved halshugging. Dette ble gjort fordi de fortsatte å praktisere hedendom og dermed ble ansett som illojale i forhold til det kristne frankiske keiserdømmet. Disse høvdingene hadde tidligere latt seg døpe til kristendommen under press.   Disse saxiske lederne var ikke bare politiske ledere. De var også religiøse ledere. Men der det i kristen tradisjon ofte er forskjell på religiøse og politiske ledere, så hadde ikke det hedenske samfunnet denne forskjellen. Her var nemlig høvdingene også religiøse ledere. Det var noe som fulgte med deres posisjon.   Tar vi dette i betraktning, så er ikke vikingenes drap på munker og prester noe mer alvorlig enn det Karl den store gjorde mot de 4500 hedenske saxiske lederne.

 

Det forklarer faktisk mye om hvorfor vikingene i det hele tatt tok seg bryet med å drepe en del av disse våpenløse munkene. For det hadde de jo egentlig ikke trengt og gjort. Men vi kan vel anta at de mente noe sånt som at ”når de kristne dreper våre hellige menn, så dreper vi deres”. Det var selvsagt heller ikke alle munker som ble drept eller tatt som slaver. De tilhørte mindretallet. De fleste ble jaget bort under selve angrepet, mens andre igjen ble sluppet fri mot løsepenger.

Etter massakren i Verden flyktet saxerens leder Widukind til Danmark, og herfra må beretningen om udåden ha spredd seg som ild i tørt gress til de andre nordiske områder. For det var ikke lenge etter at denne massakren hadde funnet sted at beboere på Englandskysten kunne fortelle om skip med nordboere som dukket opp utenfor kysten nå og da. Trolig var dette nordmenn og dansker som spanet på forsvarsverk, kartla klostre og forholdene for øvrig.

For nordboerne var det ingen forskjell på om de angrep England eller det Frankerriket. Begge disse landene representerte nemlig kristendommen, og var således en trussel mot deres egen religion. I tillegg drev begge disse landene og sendte misjonærer til Norden for å omvende folk.

Spor etter vikingangrep nedover i Europa er også funnet lenge før angrepet på Lindisfarne, og "vikinger" var en betegnelse som var i bruk lenge før den offisielle vikingtiden var inntrådt. Men massakren i Verden var trolig den direkte årsak til at nordboerne på dette tidspunktet begynte og organisere seg militært i den grad som de gjorde.

Nordisk Forsvar mener det er av overordnet betydning å understreke at vikingtiden og angrepene mot kristendommen ikke kom uten grunn. Nordboernes reaksjon var en naturlig konsekvens av et aggressivt militært og religiøst press fra kristne land.

Så vikingtiden er overhodet ikke noe vi trenger å skjemmes over.

[8. juni 2009]